Hvem er Ariel Sharon?
Et intervju av Amos Oz fra 1982
http://www.peacelink.nu/ISRAEL/Sharon.html
Forord av Sami Aldeeb, dr. jur. i Sveits, kristen, opprinnelig palestiner
2004
Glem ikke Emmaus:
Midt-Østen gjennomlever et mareritt, særlig forårsaket av en mann av russisk opprinnelse som er blitt statsminister i Israel: Ariel Sharon. Hva er denne mannens dypeste tanker? Det er hva Amos Oz, en israelisk forfatter, hjelper oss med å gjenoppdage i et intervju trykt i den israelske dagsavisen Davar 17. desember 1982.
Amos Oz tok dette intervjuet, sammen med flere andre, med i en hebraisk bok i 1982: Amos Oz: Poh va-sham be-Erets-Yi¥sra’el bi-setav, 1982, gjenopptrykket av Am Oved, Tel-Aviv, 1986. Intervjuet står på sidene 70-82.
Amos Oz nevner ikke Sharon ved navn, men bruker forkortelsen Z. Han lar det imidlertid skinne igjennom hvem den intervjuete personen er.
Boken ble også utgitt på fransk: Amos Oz: Les voix d’Israél, oversatt av Guy Seniak, Calmann-Lévy, Paris, 1983, der intervjuet står på sidene 79-91. Amos Oz nevner heller ikke her Sharons navn, men bruker forkortelsen T.
Den samme boken kom også ut på engelsk: Amos Oz: In the Land of Israel, oversatt av Maurie Goldberg-Bartura, 1st Vintage Books Edition, New York, 1984. Heller ikke her bruker Amos Oz Sharonsnavn, bare forkortelsen C.
Jeg gjengir her intervjuet slik det står i: Lettre no 2 de FAITS ET DOCUMENTS, 3 septembre 2001:http://www.argent.fr/fetd2.htm. Det er tilrettelagt av Genie Trone – [email protected] -, medlem av diskusjonsgruppen Together på Internet, startet av den israelske journalisten Israel Shamir.
I introduksjonen til dette intervjuet bekreftes det at den intervjuete virkelig er Ariel Sharon. I denne franske oversettelsen (oversatt til norsk av Tulle Elster. red. , laget på grunnlag av en engelsk oversettelse av M.-C. Stricker, brukes forkortelsen C. for Sharon.
Jeg oppfordrer leserne til å distribuere denne teksten til så mange som mulig. Det kan hjelpe til med å åpne øynene til mange og spare mange uskyldiges liv.
Amos Oz´ intervju med Ariel Sharon.
[Sharon]: « De kan kalle meg hva man De vil. Kall meg et monster eller en morder. Men merk Dem samtidig at jeg ikke hater araberne. Personlig føler jeg meg tvert imot bedre til pass sammen med dem, særlig beduinene, enn med jødene. De araberne vi ikke ennå har ødelagt er et stolt folkeferd; irrasjonelle, brutale og generøse. Det er diaspora-jødene som er skrudde. For å få dem rettet ut må man først bøye dem skarpt ut mot høyre. Det er i korthet min ideologi ».
« Kall Israel hva dere vil, kall den en jødisk nazi-stat slik Leibowitz gjør. Hvorfor ikke? Det er bedre med en jøde-nazist i live enn en død helgen. Det er det det samme for meg om jeg er som Gadaffi. Jeg er ikke ute etter Vestens beundring. Jeg har ikke behov for deres kjærlighet. Ikke har jeg noe større behov av å bli elsket av jøder som dere heller. Jeg må leve og har til hensikt å handle slik at mine barn kan leve som jeg, med eller uten velsignelse fra Paven eller andre religiøse ledere fra New York Times.
Jeg skal ødelegge enhver som løfter sin hånd mot mine barn, jeg skal knuse ham og hans barn, og vi kommer til å ta i bruk de våpen vi har. Det betyr ingenting om de er kristne, muslimer, jøder eller ateister. Historien har vist oss at den som ikke dreper, selv blir drept av de andre. Det er en jernlov ».
« Selv om det med matematiske metoder kan bevises at den nåværende krigen i Libanon er umoralsk og skitten, gir jeg blaffen. Og selv om man kan bevise at vi ikke har eller vil oppnå noen av våre målsettinger i Libanon, at vi aldri vil få installert et vennlig regime i Libanon, ikke kan ødelegge syrerne, eller ikke engang PLO, er det meg revnende likegyldig. Det har likevel vært verdt det.
Selv om Galilea i løpet av neste år blir bombet med Katutsja-raketter igjen, er det det samme for meg. Vi starter bare en ny krig, dreper og ødelegger mer og mer helt til de har fått nok. Og vet De hvorfor alt dette er bryet verdt? Fordi det ser ut til at denne krigen har gjort oss mer upopulære i den såkalte siviliserte verden ».
« Vi behøver ikke lenger høre slikt tøv som at jødene har en sånn enestående moral, om utryddelsens moralske lekse eller om de jødene som påstås å ha kommet rensete og verdige fra gasskamrene. Ikke mer av det.
Ødeleggelsen av Eyn Hilve (og det er virkelig synd at vi ikke klarte å feie hele det rottereiret fra jordens overflate), den helsebringende bombingen av Beirut og den bittelille massakren i flyktningeleirene deres (kan man kalle 500 arabere en massakre?) som vi burde ha påtatt oss med våre egne sarte hender istedenfor å la Falangistene gjøre jobben, disse gode gjerninger har satt en stopper for alt drittpreik om et utvalgt folk som skal vise vei for nasjonene. Slutt med å være enestående, slutt på vennlighet og slutt på å være forbilde. For en befrielse. »
« Personlig vil jeg ikke være bedre enn Khomeini eller Bresjnev eller Gadaffi eller Assad eller fru Thatcher, eller engang Harry Truman som med to flotte bomber drepte en halv million japanere. Jeg vil helt enkelt bare være mer intelligent enn dem, kjappere og mer effektiv, men ikke bedre eller vakrere.
Si meg, er det de onde i denne verden som lider? Om noen forsøker å ta dem, kapper de av ham hender og føtter. De jager og fanger hvem de vil og sluker dem. Det får de ikke dårlig fordøyelse av, og de blir heller ikke straffet fra oven. Jeg vil at Israel skal bli medlem av den klubben. Kanskje verden da vil slutte å anklage meg, istedenfor å bekymre seg over min galskap og heller beundre meg for mitt edelmot. Vi takker Gud for det.
La dem skjelve, la dem kalle vår stat sinnsyk.Vi skal få dem til å forstå at vi er et barbarisk land, farlig for dem som omringer oss, unormale, at vi er i stand til å tørne dersom et av våre barn, bare ett, blir drept! At vi kan gå amok og tenne på alle oljebrønnene i Midt-Østen! Om noe skulle hende Deres eget barn, bank i bordet, ville De snakke som meg.
De skal vite i Washington, i Moskva, Damaskus eller i Kina at dersom en av våre ambassadører blir drept, eller bare så mye som én konsul eller underordnet ambassadeansatt blir lettere skadet, vil vi starte den 3. verdenskrig før noen får snudd seg!
« Vi sitter på balkongen foran et vakkert landens hus som tilhører C., i en blomstrende hage. I vest går den brennende solen ned, og det ligger en duft av frukttrær i luften. Vi serveres iskaffe i store glass.
- er rundt de femti. Hans militære aksjoner har gjort ham berømt. Kroppen hans er sterk og tung, ikledd shorts uten skjorte. Han er gyllenbrun, med en farge slik en hvit mann som bor i solen blir. Han legger sine hårete ben på bordet og hendene på stolen. På halsen har han et arr. Han lar blikket vandre over beplantningene. Han legger frem sin ideologi med den hese stemmen til en som røker for mye:
« Jeg skal si Dem hva som er aller viktigst. De søteste fruktene av krigen i Libanon er ikke at man nå bare avskyr staten Israel. Takket være oss, avskyr man nå også feinsmecker-jødene i Paris, London, New York eller Montréal, der de sitter i sine hull. Og endelig avskyr man alle disse trivelige jødene som later som om de er annerledes enn oss, hevder at de ikke tilhører den typen israelere som skjærer halsen over på folk, påstår at de er en annen type jøder, rene og velutdannete.
Akkurat som den assimilerte jøden i Wien og Berlin spiller anti-semitismen i hendene gjennom å hevde at han ikke må forveksles med den skrikende, stinkende øst-jøden, som, etter å ha forlatt de skitne ghettoene i Ukraina og Polen, har infiltrert den kultiverte verden.
Det kommer ikke til å hjelpe dem stort, disse rene jødene, akkurat som det ikke hjalp de som er i Wien eller Berlin. La dem bare skrike at de fordømmer Israel, at de er imot, at de ikke gjør en flue fortred, at de alltid foretrekker å slaktes heller enn å slåss, at deres målsetting er som gode kristne alltid å vende det andre kinnet til. Det kommer ikke til å hjelpe dem. Takket være oss forstår de det nå, og det, forsikrer jeg Dem om, er en glede å se. »
« Det er de samme jødene som overtalte Vesten til å kapitulere overfor bastardene i Vietnam, gi opp overfor Khomeini og Bresjnev og beklage sheik Yaman på grunn av hans ulykkelige barndom, de som ville ha kjærlighet istedenfor krig. Vi er ferdige med alt det der.
Jøden er utstøtt ikke bare fordi han korsfestet Jesus, men også fordi han har korsfestet Arafat i Sabra og Chatila. Han blir fullt ut identifisert med oss, og det er flott! Deres begravningsplasser blir rasert, deres synagoger brent, alle deres gamle kallenavn gjenoppstår, de kastes ut av det gode selskap, folk skyter inn i deres etniske restauranter samtidig og dreper små barn, tvinger dem til å fjerne alle ytre tegn på at de er jøder, til å flytte og skifte yrke. Snart blir deres palasser tilgriset med slagord som sier ´Jødene til Palestina!´ Og vet De hva? De kommer til å dra til Palestina fordi de ikke vet hvor de ellers skulle ta veien! Alt dette er en velsignelse som skyldes krigen i Libanon. Kan De nå vennligst si meg om det ikke har vært verdt det? »
« Snart kommer bedre tider. Jødene vil begynne å komme hit, israelerne vil slutte å dra sin vei, og de som har dratt vil vende tilbake.
De som har valgt assimilasjonen vil omsider forstå at det ikke hjelper dem å opptre som menneskehetens samvittighet. ´Menneske-hetens samvittighet´ vil måtte ta inn med rompa det som ikke har gått inn i hodet.
Vestens kristne har alltid følt seg kvalme av jødene og deres samvittighet, og nå har de ikke mer enn ett valg: å komme hjem, alle sammen, fort, installere tykke ståldører, bygge sterke barrikader, sette opp maskingeværer på alle hjørner av sine innhegninger og slåss som djevler mot alle som hever stemmen i dette området. Og hvis noen prøver å løfte så mye som en hånd mot oss, tar vi halvparten av hans jord og brenner den andre halvparten, inklusive oljen. Vi kan bruke atomvåpen. Og fortsette helt til han kommer på bedre tanker ».
« De spør kanskje om jeg ikke er redd for alle disse jødene som kommer hit for å unngå anti-semitismen og som smører oss med olivenolje for å gjøre oss like myke som dem. Slik sett er historie underholdende, det er en dialektikk her, ironi. Hvem var det som utvidet Israels grenser til de nesten nådde grensene for Davids kongedømme? Hvem utvidet Staten helt til den dekket området fra Hermonfjellet til Raz Mohamed? Levi Eshkol. Av alle mennesker var det Gordons disippel, denne myke, gamle damen.På den andre siden, hvem var det som igjen parkerte oss bak ghettoens murer? Hvem var det som avstod hele Sinaï for at vi skulle se ut som et sivilisert folkeferd? Guvernøren fra Bétar i Polen, den stolte Mehachem Begin. På den andre siden kan man aldri spå om noen ting. Jeg er bare sikker på én ting: så lenge man slåss for sin eksistens, er alt tillatt, til og med kaste araberne ut fra Vestbanken. Alt. »
« Leibowitz har rett, vi er jøde-nasister, og hvorfor ikke? Hør her, et folk som gir etter så langt at det er i ferd med å utslettes, et folk som lar sine barn bli omgjort til såpe og sine kvinners hud til lampeskjermer er mer kriminelle enn enn de som myrder dem. Verre enn nazister.
Hvis deres vakre, siviliserte foreldre hadde kommet hit i tide, istedenfor å skrive kjærlighetsbøker om humanismen og synge ´Hør Oh Israel´ mens de gikk inn i gasskamrene, og la Dem nå ikke sjokkere, hvis dere istedet hadde drept seks millioner arabere, eller en million, hva ville da ha hendt? Det ville sikker ha ført til et par-tre stygge sider i historiebøkene, man ville ha kalt oss ved mange slags navn, men vi kunne ha vært en nasjon med 25 millioner innbyggere her! »
« Selv i dag stiller jeg som frivillig for å utføre Israels skitne arbeid, å drepe så mange arabere som nødvendig, deportere dem, utvise dem, gjøre alt for at hele verden skal hate oss, trekke teppet under føttene på de jøder som lever i diaspora, alt som kan bidra til at de kommer oss gråtende i møte. »
« Selv om det innebærer at et par synagoger her og der blir sprengt i luften, gir jeg blaffen. Og jeg blåser også i om dere en gang, når arbeidet er ferdiggjort, stiller meg for et Nürnberg-tribunal og gir meg livsvarig fengsel. Heng meg gjerne som krigsforbryter. Etter det kan dere skryte av deres jødiske samvittighet og gå inn i de siviliserte nasjoners respektable selskap, de store og rike nasjoner. »
Det mange ikke forstår er at sionismens skitne arbeide ikke er avsluttet enda, på langt nær.Det kunne naturligvis ha vært avsluttet i 1948, men dere blandet dere inn og hindret det. Og alt sammen på grunn av deres inngrodde jødedom og diaspora-mentalitet. Jødene er sannelig langsomme i tankegangen. »
« Hvis dere åpner øynene og ser dere om, ser dere natten senke seg på ny. Og vi vet hva som skjer når en jøde er ute om natten. Derfor gleder det meg at denne lille krigen i Libanon skremmer jødene i utlandet. Måtte de bli redde og måtte de lide. De bør skynde seg hjem før det blir virkelig natt. »
« Vil dette si at jeg er anti-semitt? Flott. Sitér i såfall ikke meg, siter heller Lilienblum (en av de russiske sionistene). Det er ikke nødvendig å sitere en anti-semitt. Sitér Lilienblum, han er virkelig ingen anti-semitt, han har til og med en gate i Tel Aviv oppkalt etter seg (C. slår opp og leser i en liten notisbok som lå på bordet da jeg kom):
´Er det ikke slik at alt det som skjer klart betyr at såvel våre forfedre som vi selv har ønsket, og i dag fortsatt ønsker å leve i vanære? At vi nyter å leve som sigøynere?´ Og det kommer fra Lilienblum, ikke fra meg. Jeg har gjennomgått sionist-litteraturen og kan bevise det jeg sier. »
« De kan gjerne skrive at jeg er en skam for menneskeheten, det sjenerer ikke meg, tvert imot. La oss inngå en avtale: jeg skal gjøre alt jeg kan for å bli kvitt araberne, jeg skal gjøre alt jeg kan for å forsterke anti-semitismen, og De kan skrive dikt og essayer om arabernes nød og ta hånd om alle de jøder som jeg tvinger til å flykte hit og lære dem å være nasjonens lys. Hva sier De til det?
Og her avslutter jeg C.´s monolog et øyeblikk for å gi uttrykk for en tanke som slo meg, idet jeg kanskje henvender meg mer til meg selv enn til min vert. Er det mulig at Hitler ikke bare skadet jødene, men også forgiftet deres tanker? Har denne giften gjennomtrengt vårt indre, der den stadig er virksom?
Men selv denne provoserende tanken fikk ikke C. til å protestere eller heve stemmen. Når alt kommer til alt er han kjent for aldri å heve stemmen under press, ikke engang under de beryktete operasjonene hans navn nå forbindes med.
No comments yet.